Hjemstedslære i Steinerskolen
Eventyr, fabler og legender er det stoff som gir barna den rette sjelelige næring i syv – åtte årsalderen. Det gir en fargerik billedvev i et sjelestoff, halvt drøm, halvt virkelighet, slik det svarer til barnets indre liv og egenart. Her kan det tre ut og inn, her kan det oppleve mot, feighet, glede og frykt og hele den rike verden, med mennesker og dyr, hav og himmel, trær og planter. Alt rommes i denne verden i glans og fylde, og barnet kjenner seg hjemme der og henter både kraft og kunnskap og erfaring, mens det umerkelig vokser seg ut av drømmen og utvikler behov og lengsel etter å lære menneskenes nøkterne virkelighetsverden å kjenne. Nu, når ni års alderen nærmer seg, er det naturlig og legitim trang hos barnet å få vite noe om menneskenes livskamp i den ytre verden – hva verden kan gi, og hva den krever av oss.
Nu svarer det til barnets utvikling og behov, når man tar fatt på hjemstedslære som fag i skolen. Men ut fra barnets eget behov skulle faget omfatte mer enn det som hører hjemstedet til, og kunne for eksempel like godt hete “mennesket i arbeid med naturen” “mennesket og dyrene”, “livet og dets krav” el. lignende. Billedlig talt skulle det være slik, at læreren tar barnet ved hånden og fører det over terskelen fra den enhetlige, ukonturerte verden det hittil har levet i, til det krevende og harde, men også rike og givende liv på jorden, i en nøktern verden.
Barnet vil møte mennesket i verden
For barnet har gjort et nytt sprang i sin utvikling. Dets øyne er blitt åpnet mot denne vår verden, og det vil lære den og oss å kjenne, slik vi lever i den, og slik vi er som mennesker. Barnet er blitt mer “jordmenneske” og krever å bli orientert ut fra denne sin nye situasjon.
Men nu gjelder det å gi stoffet slik at denne verden med dens mennesker trer fram for barnet med like stort alvor, like virkelig og levende som skikkelsene i eventyret var for det. Barnet vil møte mennesket i verden, mennesket i arbeid og dåd i forhold til denne vår jord, som det nu selv også skal lære å kjenne og etterhvert ta i besittelse.
Og skal dette bli verdier for barna, slik at de kan lære av det og vokse pådet, må stoffet formidles slik at de kan gripes av det og forbinde seg med det også i de dypere sjelelag. Det de hører om, må bli noe som angår dem, bli deres egen sak. Spiring og vekst skal ha underets spenning og glans på dette alderstrinn, det skal ikke bare være en tørr konstatering av fakta. Det er storhet og høytid over dette: Mennesket som dyrker jorden, som sår og høster, som lever i pakt med naturkreftene, i angst og avhengighet, men også i takknemlighet. Det er ikke nødvendig å gå inn på de moderne tekniske hjelpemidler i denne forbindelse. De er selvsagt nøvvendige og hører vår tid til. Men dette kommer senere til barna, når de i historien har gjennomgått den industrielle revolusjon, og når deres tanker er våknet til å forstå noe av fysikkens lover. Dette skjer omkring tolv årsalderen.
Stemning av ærefrykt
Nu i tredje klasse, skal de lære selve det opprinnelige, ur-yrkene, å kjenne. Og også her må det være sammenheng og helhet i skildringen. På dette klassetrinnet får barna også høre fortellinger fra Det gamle testamentet. Den grønne, belivede jord stiger frem, og de første mennesker må dyrke “i sitt ansikt sved”. Patriarkene vandrer omkring i sin storhet og ydmykhet på denne jord, og de møter sin Gud i elementene: I ilden, i tordenen, i vinden. Klippe og ørken og Kanaans land, som flyter av melk og honning.
Denne stemning av ærefrykt og autoritet, av kornaks som samles, av syv gode og syv dårlige år – alt dette dukker opp som en bakgrunn og som en ramme omkring et av de første ur-yrker: jordbruket.
Tømmerhugst og husbygging
Men så må barna få oppleve dette i forbindelse med mennesker og samfunn som blir dem enda nærmere, fordi de hører hjemlige forhold til. Skildrer man for eksempel livet på en fjellgård i Norge, fra den tid det enda var naturalhusholdning og man måtte være selvhjulpen med alt, vil man få rik anledning til å la barna få innblikk i de forskjelligste grener av gårdsdriften. Fra tømmerhugst og husbygging, fra såing og innhøsting, fra husdyrhold hjemme og på seteren, fra saueleting i fjellet til spinning og veving. Men skal det hele få liv, må barna lære å kjenne hele familien som strever sammen på denne gården. Bestefar Anders og bestemor Lina, hun som trofast sitter ved rokken mens hun passer barnebarna og synger og forteller for dem. Budeien og gjetergutten må bli deres venner. og fremfor alt må de bli godt kjent med søskenflokken der, barn på deres egen alder, kanskje. Og hva de kan hjelpe til med, og hvordan de må gjete og kjøre høy og luke, men hvordan de også kan leke og ha det moro i skog og mark, ved bekken og kvernen ved peisvarmen om kvelden, når alle sitter med sitt håndarbeid – teljing og karding og bøting og skomakerering. Ja, det er nesten ikke den håndtering en ikke kan skildre her.
Men det må være levende mennesker som driver den. Hele årsløpet gjennom får så barna følge denne familien, være med på lysestøping om høsten og våronn og fløting om våren. Her kan læreren finne stoff nok hos Ivar Kleiven og Hans Aanrud og uendelig mange flere. Men han må smelte det sammen og skape en helhet i det. Og ut fra hele dette gårdsliv og disse menneskenes strev og arbeid, kan man nu la barna lære kornaksene å kjenne, male kornet til mel mellom flate steiner, så frø i potter støpe lys, karde, bygge små tømmerstuer, farge ull og strikke eller veve bånd og matter o. s. v. Det er utallige muligheter til ny lærdom og virksomhet. Men alt blir likevel holdt innenfor en enhetlig sammenheng. Og en kan være sikker på at barnas iver og interesse holder seg brennende. De får, uten at det sies noe om det, kunnskaper om så mangt, også om menneskers karakter og sinnelag, om deres strev og kamp, og de får, kanskje uten å ane det, respekt og interesse for et slikt yrke som jordbruk er.
Ur-yrkene
Men dette er bare en gren av det man på Rudolf Steinerskolen kaller hjemstedslære. Fiskeren står som representant for et helt annet av ur-yrkene. Hans liv og vilkår er ganske annerledes enn bondens. Vel er bonden avhengig av vær og vind, regn og tørke, varme og kulde. Men han lever allikevel sitt liv på den faste jord, og det gir i forhold til fiskeren, større trygghet, og samtidig større ro og tyngde. Bortsett fra alle individuelle forskjeller og nyanser er vel bonden som mennesketype en traust og rolig kar, der han sår og høster og lever sitt rytmiske liv med årsløpet.
Men fiskeren må kaste seg ut i det helt usikre og sette alt på ett kort, om og om igjen. Vinne eller tape – det er alltid et sjansespill. Og han er enda mere i elementenes vold, han drar ustanselig avsted med livet som innsats. Han må være lynrapp, han må kjenne hav og vind helt inn i margen av seg selv, han må kunne herske over sin båt og manøvrere den mot veldige naturkrefter, om han skal berge seg og sine. Slit i kulde og storm må han tåle i dager og netter, uten rast eller hvile, så lenge fiskestimen er der. Dette livet mellom hell og uhell, stadig i fare, med livet i hendene, har vel preget fiskernes sinn gjennom generasjoner. Han er lettere og raskere enn jorddyrkeren, han har alltid alt å vinne og alt å tape, og skulle han ta allting like tungt, ville han gremme seg til døde. Vind og vær synger likesom gjennom ham, de store muligheter som rummes i havet, spiller i hans fantasi, og er han heldig et år, er han raus og gavmild og storkar med en gang. Han samler ikke i lade på lang sikt, slik bonden gjerne gjør. Han gjemmer ikke unna, men lever mer i øyeblikket. Men ingen lider og sliter verre enn han i onde tider.
Barnets følelser får svinge med
Også fiskerens liv og kamp for tilværelsen må barna få følge ved å lære virkelige mennesker og samfunn å kjenne. Det må være sammenhengende skildringer med bestemte mennesker, i realistisk kamp og innsats. Det finnes prektige kilder som læreren kan øse av. Men han må selv engasjere seg i stoffet. Får barna følge livet i et slikt fiskersamfunn, hjemme i familien, på ferden mot storfisket, livet på havet og i fiskeværet, da blir de ikke bare glade i disse menneskene, men de lærer en hel del om fiskerier og fiskearter og salting og tørking av fisk. Ni-åringen lever i spenning og angst, i glede og beundring sammen med disse fiskerne. Og barnas sinn beveges og berikes, fordi også deres følelser får svinge med og ta del i fiskernes gleder og sorger. Med iver knytter de not i håndarbeidstimene, og alle skal bruke den flittig i sommerferien. Og fiskeskøytene ved bryggen blir gransket, om enn på ærbødig avstand, og trestubben på skoleplassen blir Lofotbåt i frikvarterene. En utvidelse av barnas bevissthet har funnet sted – de er enda litt mere borgere i menneskenes samfunn.
Men også fra jordens indre kan vi hente skatter frem. Kull og jern og edle metaller. Her er eventyret på et helt annet felt. Og hva skulle bonden og fiskeren gjøre, om ingen hentet jernet frem? Grubedrift og bergmannsliv har en helt annen stemning enn fisket, om det enn er like hardt og farefullt. Ibsens dikt om Bergmannen, med den malmfulle klang og dobbelt-bunnede mening, gir en verdig innledning til bergmannsperioden.
“Bergvegg brist med drønn og brak
For mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde
Til jeg hører malmen lyde.
Og i dypet er der fred –
Fred og ørk fra evighet; –
Bryd mig vejen, tunge hammer
Til det dulgtes hjertekammer! “
Storhet som skinner
Nu kan man for eksempel la barna følge menneskene og deres skjebner i arbeide og slit, slik Falkberget skildrer det fra grubene på Røros. Det hemmelighetsfulle ved å utforske jordens indre, dette dragende ved de skjulte skatter, spenningen og uhyggen ved å stenges ute fra dagens lys – ned i det dypeste mørke, griper barnesinnet sterkt. Men enda mer grepet blir det ved å lære Falkbergets mennesker å kjenne og følge dem i deres kamp og lidelser. Den storhet som skinner igjennom tross all lidelse og nød, lærer dem meget om mennesker kvalitet og sjelestyrke. Og de elsker Blind-Steffa og grubehesten hans, jentene som sliter seg frem over fjellet, smeden og stigeren og hjulsmeden. De beveges ved bergmanns-begravelsen ved Røros’ kirke i vinternatten, og intet øye i klassen er tørt når grubeulykken hender og Blind-Steffas hest blir begravet av raset. De svetter med mennene i smeltehytten, og ser flammene lue mot vinternattens mørke.
Det fins mange andre kilder for læreren, og stoffet kan bearbeides slik at det gir den orientering læreren ønsker. Barna får rede på de viktigste metaller, gull, sølv, kobber og jern, får kjenne på dem, slik at de får en fornemmelse av kvaliteten. Det viktigste er at de opplever det vesentlige og det rent kvalitetsmessige i hvert av disse yrkene.
Bergmannsperioden
Bergmannen som type må jo ha det tenksomme og alvorlige sinn, preget av å leve så meget av sitt liv i jordens dyp. Ikke desto mindre vil alle elevene blir bergmenn etter en slik periode. Og på skoleplassen kan man med sikkerhet vite når en tredje-klasse er kommet til “bergmannsperioden”. Der fins noen ørsmå knauser. Disse har i løpet av de år skolen har vært der, tjent som gruber for like mange tredjeklasser. Hvert år har vi en bergmannstid der. Det blir hamret og banket og boret av samtlige tredjeklassinger, og utallige er de “malmprøver” som er bragt inn til læreren til vurdering og bestemmelse. Heldigvis fins det noe av knausene igjen til kommende kull.
Men hvor blir det så av mel og smør og ost og ull, av huder og kjøtt fra alle gårdene, av all fisken som hentes opp av havet, og av jern og kull fra fjellets dyp? Jo, alle disse menneskene vi har hørt om, arbeider også for oss i byene. Her kommer fisken inn til bryggen, her kommer gårdsproduktene, og her kommer kull og jern. Igrunnen arbeider alle for alle. Hva skulle vi leve av om ikke bonden og fiskeren strevet på hver sin kant? Og kull og koks og ved og tømmer og jern – vi trenger det alt sammen til hver en tid. Til hus og varme og allslags redskap, til klær og sko og spiker og papir og tallerkener og alle de tusen ting vi bruker uten å tenke over hvor de kommer fra og hvordan mange, mange må streve for å skaffe oss dem. Nu vet vi da litt. Sandelig, vi begynner visst å bli “samfunnsmenneske”, for det skal interesse for andres arbeid og andres kår til for å bli det. Og interessen er iallfall våkent hos barna. Samtidig våkner en forundret forståelse av at vi alle er avhengige av hverandre, vi må leve i samfunn – og nu er vi midt oppe i det. Vi kan ikke hver og en gå til bonden og få oss hud til å lage sko av. Nei, vi går i butikken. Men der lager de ikke skoene. Også her går vi først til det enkle og opprinnelige, ellers taper vi tråden i den naturlige utvikling. Fabrikker og industri venter vi med til senere.
Håndverkeren
Her, i tredje klasse, skal vi holde oss til det som kan overskues, altså kommer vi til håndverkeren. Til smeden og bakeren, til skomakeren og bødkeren og alle de andre. Og i Bergen har vi jo alle slags minner, ikke bare om handel og vandel på Bryggen, med Hansakjøpmenn og arme Nordlandsfiskere, men vi har også rike kilder som forteller om håndverkerlaugene med merkelige lover og skikker. Og nu kan det gamle Bergen stige frem for barna, og vi kan lett føye inn historiske minner fra byens opprinnelse, fra Ålrekstad og Vågen og frem til Håkonshallen og Schøtstuene og alt det andre. Og snart kommer vi dit hvor bestemor kan fortelle om hvordan det så ut dengang hun var liten, og så er vi omsider i den byen vi lever i idag. Det gjelder å orientere seg i denne byen og omgivelsene, for nu er den liksom mere vår, vi har fått rot og fotfeste, for vi kjenner den fra gammelt av. Vi vet hvordan bysamfunnet har vokset seg frem, med store og små kjøpmenn, med torghandel og storhandel, med skip som drar til alle verdens kanter og bringer en hel del av verden tilbake til oss.
Så må vi opp på Fløyen og få en oversikt over denne fine byen mellom fjord og fjell. Og nu vet vi å finne syd og nord og øst og vest. Det er ingen sak, for solen står rett bortenfor naboens skorsten kl. 12, og titter opp over Sandviksfjellet når vi kommer om morgenen, og i østen stiger solen opp. Men fra klasserommet ser vi den bare om ettermiddagen, for det vender mot vest.
Så kan vi gå tilbake og lage kart, kanskje i leire, eller vi tegner det veldig fint med Bryggen og Rosenkrantztårnet og torget og alt sammen.
Barnet vil lære verden å kjenne
Slik kan hjemstedslæren med alle disse forgreninger allikevel bli noe samlet i løpet av dette tredje skoleåret. Innenfor en slik ramme kan man komme på en rekke detaljbeskrivelser av forskjellig art, uten at de blir strødd rundt uten sammenheng og forbindelse. Nettopp dette er viktig for barn i ni-årsalderen. De vil vite, de vil lære verden å kjenne, men de må fremdeles oppleve seg og verden i en slags enhet, om de ikke skal miste fotfeste, så detaljene renner ut i det tomme for dem.
Uten periodeundervisning ville det ikke vært mulig å behandle stoffet på denne måten. Det er også slik at man for en stor del kan bruke samme stoff til norskundervisningen, og også i regnetimene kommer bonden og fiskerens regnskap og kjøp og salg inn. For ikke å snakke om kjøpmannen på Bryggen, med skålvekten og loddene.
I dette året og med dette stoffet blir det også satt opp usynlige piler mot så mangt som kommer i årene fremover: Zoologi, botanikk, historie, geografi og fysikk.
av Sissi Tynæs
Denne artikel har været trykt i Steinerskolen, #3 / 1981
(Trykket i.. Mennesket” 1965 og 1976)
