Et historisk blikk på steinerskolens læreplaner
En læreplan er på mange måter et avtrykk av den selvforståelse og den samtid en skole befinner seg i. For å trekke frem noe av det særegne ved steinerskolens læreplaner er det derfor nærliggende å foreta et historisk tilbakeblikk. Det gir perspektiv på de tidsstrømmer og skolepolitiske endringer som har funnet sted det siste århundret og på steinerpedagogikkens forhold til sitt idégrunnlag.
Den første skolen
For alle som arbeider med steinerpedagogikk og steinerskolens læreplaner, er de nedskrevne kildene fra den første Waldorfskolen i Stuttgart en felles referanseramme. I denne artikkelen ser jeg på hvordan steinerskolens første læreplan ble til og på noen aspekter ved innholdet i de norske planene.
Det var Emil Molt, eier av Waldorf-Astoria sigarettfabrikk i Stuttgart, som inviterte Steiner til å lage en skole for barna til fabrikkarbeiderne. Skolen startet høsten 1919 etter et intenst studiearbeid, hvor Steiner formidlet sine ideer til de tolv håndplukkede lærerne. Steiner fulgte arbeidet i skolen tett frem til sin død i 1925. Han rakk ikke å lage en undervisningsplan for skolen, men etterlot seg utkast, skisser og anvisninger i de pedagogiske foredragene og i de samtalene han jevnlig førte med lærerne. Et hovedanliggende for Steiner var at en plan for steinerskolen aldri måtte bli en ferdig oppskrift på hvordan undervisningen skulle formes. Lærere skulle selv skape undervisningen. Ideer skulle inspirere, men stedet, tiden og elevgruppene betraktet han som viktig for utforming av undervisningen.
De første planene
Caroline von Heydebrand (1886-1939) var del av det første lærerkollegiet ved skolen i Stuttgart. Hun hadde studert tysk, språkvitenskap og historie i tillegg til at hun var interessert i oppdragelsesspørsmål. Som 25-åring ble hun kjent med Steiner og hans ideer, og hun arbeidet hele livet videre med denne pedagogikken, både som lærer, forfatter og veileder for nye lærere. Etter Steiners død utga hun, i samarbeid med flere av lærerne ved skolen i Stuttgart, heftet “Fra den frie Waldorfskoles undervisningsplan”. Planen er en sammenfatning av Steiners ideer og lærernes konkrete erfaringer fra den første skolen. Planen inneholder beskrivelser av barnets utvikling og forslag til fag, emner og arbeidsmetoder fra 1. – 12. klasse.
Også lærerne E. A. Karl Stockmeyer, Erich Gabert og Karl Schubert samlet og ordnet Steiners utsagn om læreplanspørsmål fra foredrag, lærermøter og seminarer. Stockmeyer sammenfattet Steiners anvisninger og betraktninger til en helhetlig framstilling av metodiske grunnprinsipper og faglig innhold. Stockmeyers arbeid ble distribuert blant de første lærerne, og etter hvert ble teksten utgitt i bokform under tittelen “Rudolf Steiners Lehrplan für die Waldorfschulen”. Målet med både Heydebrands plan og Stockmeyers kildesamling var å videreformidle Steiners ideer slik at lærerne i fortsettelsen skulle kunne arbeide frem en “levende plan” for undervisningen. Begge er viktige kilder og utgangspunkt for senere læreplaner ved steinerskoler verden over.
Dialogen med myndighetene
Allerede ved den første skolen var dialogen med myndighetene pregende for utforming av skolen. Gjennom samarbeidet med myndighetene i Stuttgart fikk Steiner anledning til å sette sine skoleideer ut i livet, men han måtte samtidig akseptere at elevene etter bestemte klassetrinn måtte vise at de kunne det samme som i den offentlige skolen. Ut over det ga myndighetene Steiner frihet til å prøve ut sine ideer.
Gjennom historien har skolelover og reformer utgjort rammebetingelsene for skoledrift, både for den offentlige skolen og for steinerskolene. Ved etableringen av den første steinerskolen i Norge og i mange år fremover var steinerskolen i liten grad påvirket av offentlige bestemmelser. Men i løpet av årene har myndighetenes ønske om innsyn og kontroll blitt tydeligere, og reformer og lover har i tiltagende grad påvirket steinerskolenes planer. Etter den siste norske skolereformen, Kunnskapsløftet, la myndighetene også føringer for det innholdsmessige i planene. Jeg vil i det følgende vende blikket mot planene for de norske steinerskolene.
Pedagogiske inspirasjonskilder
Tre områder står frem i alle de norske steinerskoleplanene som avgjørende inspirasjonskilder for pedagogikken. Den første er barnet og barnets utvikling. Denne barnesentrerte retningen delte Steiner med reformpedagogikken i sin samtid. Han står likevel i en særstilling ved å fremheve at mennesket både er et fysisk, sjelelig og åndelig vesen, et menneskesyn som kommer til uttrykk i alle steinerskoleplanene.
Det andre inspirasjonsgrunnlaget er Steiners ideer. I alle planene er disse tydelig til stede, men i varierende utstrekning og beskrevet på ulike måter. Beskrivelser av Steiners ideer og ideenes betydning for utformingen av undervisningen var i de tidligste planene kortfattet. I de nyere planene, fra 1992-planen og fremover, er de blitt mer omfattende og utdypende. Det har også skjedd en endring i hvordan ideene beskrives. I de eldste planene finner vi eksempler på at ideene ble betraktet som lovmessigheter. Dette kan tolkes som at Steiner og hans ideer ikke ble gjort til gjenstand for kildekritikk. I de nyere planene, spesielt i den siste, er relasjonen til Steiner og hans ideer formidlet på en måte som viser at ideene blir betraktet som ideer og ikke som lovmessigheter, og at disse forstås i lys av andre tenkere og pedagogiske tradisjoner.
Den tredje inspirasjonskilden for utformingen av læreplanene er praktiske erfaringer fra undervisningen. I tråd med Steiners understreking av at læreplanene ikke måtte bli oppskriftssamlinger, inneholder alle læreplanene beskrivelser fra erfaringer med praktisk pedagogisk arbeid. Stoffutvalg og arbeidsmåter på de enkelte klassetrinn er resultat av dette. Det praktiske erfaringsgrunnlagets sentrale plass i planene byr likevel på et paradoks. Det uttrykkes at praksisgrunnlaget og erfaringenes betydning skal sikre at planene ikke stivner. Men fordi erfaringene som er gjort i skolene blir fortolket og forstått ut fra en steinerpedagogisk forståelseshorisont, vil dette likevel kunne føre til en viss form for tilstivning og konservering. Innholdet i fagplanene fremstår derfor tidvis likt fra plan til plan, i strid med intensjonene om praktisk-pedagogisk fornyelse.
Målfokus i planene
Planene representerer et forpliktende bindeledd mellom myndigheter og skole. Alle planene formidler at elevene i steinerskolen rent kunnskapsmessig skal lære like mye som i offentlig skole. For eksempel står det i planen fra Oslo 1966: “Skritt for skritt ledes barnet gjennom de tre første skoleår frem til å kunne skrive, lese og regne, omtrent så meget som det vanligvis forlanges i samtidens skoler.” Et trekk ved steinerskoleplanene er at de har mer fokus på målformuleringer knyttet til oppdragersiden enn på opplæringssiden. Undervisningen og lærestoffet skal “gjøre barna til frie mennesker”, den skal “utvikle barnas skapende evner, deres virketrang og deres evne til opplevelse”. Pedagogikkens egentlige mål er å hjelpe frem “Fordomsfritt tenkende, varmt følende, moralsk handlende mennesker”. I 2004-planen er det formulert slik: “Pedagogikkens målsetning vil være å skape best mulige forutsetninger for at dette innerste og dypest sett hellige i alle mennesker skal komme til sin rett”. Slike formuleringer illustrerer steinerskolens sterke danningsperspektiv på undervisningen. Det er med andre ord den betydning fag og emner og arbeidsoppgaver kan få for elevene som er det sentrale. Undervisningen skal hjelpe elevene til å realisere sitt innerste potensial. Planene formidler at det er metodene som benyttes i steinerpedagogikken som skal støtte denne prosessen. Hvordan stoffet blir formidlet til elevene, og hvilke arbeidsoppgaver og arbeidsformer som velges, er tydeligere formidlet i planene enn læringsutbyttet. De tidligere planene har stort fokus på lærerens undervisning. I planen fra 2007 er elevenes utbytte av undervisningen kommet inn i planen på en annen måte enn tidligere. I 2007-planen er det formulert kompetansemål i fagene etter 4., 7., 10. klasse og samlet for de tre videregående klassetrinn.
Begrunnelser ut fra ideer eller sikker kunnskap?
Hvordan begrunnes arbeidsmåten i steinerskolens planer? I store deler fungerer selve beskrivelsen av det som gjøres også som begrunnelse uten omfattende redegjørelse. Og de fleste av beskrivelsene og begrunnelsene synes å være basert på lærernes praktiske arbeid og gjengse oppfatninger. Et særmerke ved undervisningen i Steinerskolen er lærerens muntlige formidling. At dette “pleier barnas sans for det levende ord” kan synes selvsagt. Det samme gjelder begrunnelsen for det å organisere undervisningen i lengre og samlede arbeidsøkter i den såkalte hovedfagsundervisningen, fordi det gir “mulighet for en helt nødvendig og sunn konsentrasjon i arbeidet, både for elev og for lærer.” De aller fleste av begrunnelsene som er gitt i planene, er ukontroversielle. Men planene inneholder også pedagogiske begrunnelser som kan oppfattes som påstander. Følgende sitat fra beskrivelser av innføring i regneundervisningen i den første planen (ca 1930) illustrerer dette:
“Det voksne menneskes tenkemåte avhenger for en stor del av den første regneundervisningen. Om det tenkes med overblikk eller med en stadig trang til å opløse, avhenger meget av, om det har lært å dele ut et hele eller bare mekanisk å legge del til del.”
En slik udokumentert slutning vil for dagens lesere fort oppfattes dogmatisk. Men sitatet berører likevel to bærende ideer i steinerskolen. For det første illustrerer det en forståelse av undervisningen som betydningsfull, også i et livsløpsperspektiv. For det andre illustrerer sitatet at metodene er sentrale. Men metodene er i stor grad utviklet på grunnlag av Steiners ideer. Mange års erfaring har vist at det kan være fruktbare ideer. Men ideer er nettopp ideer, og ideer kan ikke belegges vitenskapelig. Påstanden om at et menneskes tenkemåte for en stor del er avhengig av hvordan regneundervisningen ble gjennomført; om barnet lærte å regne med utgangspunkt i en helhetsforståelse eller om en helhetsforståelse ble etablert gjennom “mekanisk å legge del til del”, er en interessant idé. Men den kan ikke danne grunnlag for en slutning slik som det er gjort i sitatet fra den første planen. Det finnes andre eksempler i den steinerpedagogiske litteraturen og i planene der det ut fra Steiners ideer blir trukket slutninger som det er vanskelig å finne belegg for. Når det gjøres, formidles det implisitt et trosforhold til ideene. Steiners ideer inneholder viktige impulser til lærerens arbeid med å velge ut stoff, forme undervisningen og utøve undervisningskunst. Hvordan undervisningen virker og den betydning den kan få, er det bare erfaring og forskning som kan si noe om.
I tradisjonen etter Steiner finner vi to ulike forståelseshorisonter i omgangen med hans tekster og foredrag. Den ene anser Steiners forståelse av mennesket som forskningsbasert kunnskap, mens den andre betrakter det som ideer. I planene er det siste mest dominerende.
Sitatet fra den første planen illustrerer utfordringer knyttet til hvordan steinerpedagogikken forholder seg til sitt historiske grunnlag. I debatten rundt steinerpedagogikken generelt og planene spesielt, er det et stadig tilbakevendende spørsmål: Hvordan forholder steinerpedagogikken seg til Steiner, til hans synspunkter, og kan hans arbeid gjøres til gjenstand for kritikk? Drøfting av disse spørsmålene er viktig for utvikling av steinerpedagogikken.
Av Anne-Mette Stabel
Anne-Mette Stabel, cand. philol og doktorgradsstipendiat ved Pedagogisk forskningsinstitutt UiO/Rudolf Steinerhøyskolen. Arbeider med en avhandling om steinerskolens læreplaner. Hun har undervist ved Steinerskolen i Moss og underviser i fortellerkunst ved Rudolf Steinerhøyskolen.
