Norsk artikel fra Steinerskolen.no:

Fra hånden og hjertet til hodet

En dyktig hånd, et varmt hjerte og et klart hode, er det ikke det vi vil et fullt og helt utviklet menneske skal ha? Virkelig menneske er først den som har vilje, følelse og tenkning i likevekt og samklang.
Har vi nutidsmennesker i almindelighet det? Er resultatet av alle våre skoler og utdannelsesanstalter at vi er blitt hele mennesker?

Har ikke alt det vi har lært, alt det vi har fått av teoretisk kunnskap og begrepsmessig viden ofte gjort oss koldere i hjertet og trehendte og snublete? Og har ikke all den legemskultur og alle de praktiske fag vi har lært på en nyttemessig, ukunstnerisk måte gjort oss firkantede i vår tenkning, dogmatiske og stivnede?

Det finnes en abstrakt, lærd viden som ikke behøver å være parret med nogen evne til virkelig klar tenkning, og det gis en rutinemessig ferdighet og dyktighet som kan være løsrevet fra et sant praktisk grep på tingene i det virkelige liv.

Gjennemstrømmet av selvstendig aktivitet

Fullt og helt menneske blir bare den som også har hjertet med. Det betyr ikke at man skal utvikle en sentimentalitet som taper hodet og som bare lar en gjøre det man har lyst til. Som ikke vet hvad nøktern saklighet og ikke hvad plikt er.

Men det vil si at først den tenkning, den viden som er gjennemstrømmet av selvstendig aktivitet, av varme, er en virkelig menneskelig tenkning, en virkelig menneskelig viden. Og bare den pliktfølelse som bæres av kjærlighet er levende. Vår vanlige videnskapelige erkjennelse lar oss i almindelighet se på mennesket og verden ut fra en to-deling, sjel og legeme. Den åndsvidenskapelige metode Rudolf Steiner har utviklet, kommer ut over denne to-deling til en tre-deling av verden og mennesket. Man kan gjennem den komme til en erkjennelse av legeme, sjel og ånd. Åndelig lever denne forbindelse av ånd, sjel og legeme sig ut som bevissthetstilstander, søvnbevissthet, drømmebevissthet, våken dagsbevissthet. Sjelelig viser den sig i sympati og antipatikrefter: rene sympatikrefter, en blanding av sympati- og antipatikrefter, rene antipatikrefter som grunnlag for vilje, følelse og tenkning. Legemlig manifesterer de tre deler av mennesket sig som bevegelsesliv og stoffskifte, som rytmisk liv (åndedrett og blodomløp) . Og som nerve- og sanseliv.

3 forskjellige kilder

Man kan skille disse deler ut fra hverandre ved hjelp av en analytisk tenkning. I virkeligheten griper jo den ene del over i den andre. I det levende menneske vever og virker de i hverandre. Men de strømmer allikevel ut fra 3 forskjellige kraftcentrer som åndelig sett er 3 forskjellige kilder.

Ut fra en åndsvidenskapelig erkjennelse kommer psykologi og fysiologi visdommen om sjelens og om legemets liv – ikke til å stå som to skilte parallellområder. Vi får en psykologisk fysiologi og en fysiologisk psykologi.

Ingenting blir kastet på båten av den viden som vi har vunnet ved en samvittighetsfull naturvidenskapelig forskning på anatomisk eller fysiologisk område. Tvertimot kommer meget av dette først i sitt rette lys ut fra et slikt helhetshensyn på mennesket.

Intellektuelle modning

Og ut fra en naturvidenskapelig erkjennelse som er belyst og fullstendiggjort gjennem en åndsvidenskapelig erkjennelse, kan først undervisning og opdragelse igjen få sin fulle menneskelighet.
Her kan jeg ikke utrede dette store område, som Rudolf Steiner har åpnet for oss i sine mange pedagogiske kurser. Jeg må gå like løs på følgene av en slik erkjennelse for den praktiske oppgave: å opdra barn i skolealderen mellem 7 og 14 år.

Læreren kommer ut fra en slik innsikt til å se det som sin opgave å være med på å vekke barnets vilje og følelse for at dets intellektuelle modning kan fullbyrdes riktig. Denne opgave stiller krav til ham selv, ikke bare som et individ med en større viden enn barnet, ikke bare som et individ med mere utviklede ferdigheter enn barnet, men først og fremst som et individ som ut fra en mere omfattende bevissthet tar sin egen menneskelige utvikling alvorlig. Han må se det som sin opgave å gjennemtrenge vår tids abstrakte viden med hjertekrefter, så det han bringer barna, kan bli levende billeder, og å gjennemtrenge vår tids rutinemessige ferdighet med kunstnerisk følelse. For å opnå noget av dette – må han først og fremst søke å gjøre sine tanke -, hjerte – og viljekrefter til objektive erkjennelseskrefter. Dette har Rudolf Steiner vist veien til gjennem den åndsvidenskapelige metode.

Fra syv til fjorten: Hjertets tid

Barnet er mellem 7-14 år først og fremst hjerte. Det vil kunne bli glad i det det skal lære, elske den ferdighet det skal øve og det kunnskapsstoff det skal tilegne sig. Det vil føle sine egne evner og sitt eget vett. For da føler det sig også som menneske. Lærer det å bli glad i et kunnskapsstoff, så lærer det også å huske.

Hvis vi som lærere evner å formidle undervisningsstoffet på en slik måte at barna kan dette, da blir det opdragelsesmidder. Og dette er jo den egentlige mening med alt vi gjør i skolen. Som dødt hukommelsesstoff har det ingen verdi senere i livet. Tvertimot. Da blir det bare dødstoff som hindrer oss i å lære av livet i hvert øieblikk.

I virkeligheten vil alle de spørsmål som nu beveger sig på pedagogisk område: Spørsmålet om lærerens eller barnas aktivitet, om å lære gjennem å høre eller gjennem å gjøre, om fagenes sammenfletning, om hodearbeide og håndarbeide, om individuell og social opdragelse kunde finne sin løsning litt efter litt, hvis man gikk like løs på det centrale i opdragelsesspørsmålet: Barnets utvikling til helt menneske gjennem lærernes og opdragerens egen menneskelige utvikling, gjennem hans fri arbeide på sig selv som tenkende, følende og villende vesen.

Vekstkrefter

Når barna kommer inn i skolen, står de som regel i en viktig overgangsperiode. Den gir sig et ytre uttryk i at de feller tenner. Men i virkeligheten er det en omfattende åndelig-sjelelig-legemlig omveltning som bare har sitt ytre uttrykk i tannfellingen. På sin måte er det en like sterk omveltning som fødselen. Den er bare ikke så åpenbar som denne, derfor heller ikke så tilgjengelig for en ensidig naturvidenskapelig erkjennelse.

Som legemet før fødselen har vært bundet til morens legeme og frigjøres ved denne, så frigjøres ved denne omveltning i 7-årsalderen vekstkrefter, som til denne tid har vært bundet til organismen, har vevet og virket inne i denne. Som latent varme kan bli fri, så blir nu disse fri, slik at de kan danne grunnlaget for et forestillings- og fantasiliv, et hukommelsesliv som barnet ikke har kunnet utvikle på samme måten så lenge de var helt og holdent bundet til organismen. Man kunde også si at barnet før denne alderen har vært et åndelig-sjelelig-legemlig hele, som efter denne alderen skiller sig sterkere i en åndelig- sjelelig del og en sjelelig-legemlig del.

Ved 9-årsalderen ligger igjen en overgang i barnas utvikling. Hos det ene barn ligger den litt før, hos den andre litt senere; hos det ene barn kommer den sterkt tilsyne, hos det annet barn forblir den skjult for en vanlig iakttagelse. Alltid er den der på en eller annen måte, hvis ikke utviklingen er helt abnorm.

Ved den omveltning som da skjer, begynner en opvåkning av bevisthetskrefter, som først er ferdig ved kjønnsmodningen, ved overgangsalderen.

Kunstnerisk kjærlighet eller kjærlighetsfylt kunst

Mens de vekstkrefter som frigjøres ved 7 årsalderen er plastiske krefter, formende billedkrefter, er disse krefter som kommer til å danne grunnlaget for bevisstheten, musikalske krefter, tonende, ordnende krefter. De frigjøres i 3 trin ved 9, 12 og 14 årsalderen. Man kan forstå at de har med det tonende i mennesket å gjøre, når man ser hvordan overgangsalderen hos guttene uttrykker sig i stemmeskiftet. Når de ved 14 årsalderen er blitt helt fri, er helt født, kan barna begynne å stille sig ved siden av de voksne mennesker som frie, selvstendig tenkende individer med egen dømmekraft. Men før denne alderen, i den tiden barna gjennemgår folkeskolen, må de med sin følelsesmessige, våknende bevissthet kunne slutte sig til et menneske som de er glad i, som de kan føle som en selvfølgelig autoritet, hvis ord og dom de kan bygge på. Opdrageren må formidle mellem verden og dem ved “kunstnerisk kjærlighet eller kjærlighetsfylt kunst” som Steiner har uttrykt det, d. v. s. han må forsøke å gjennemtrenge evne og viden med hjertekrefter og derved forbinde dem med det mest centrale i menneskets vesen, hos dig selv og hos barn.

Alderen fra 7 til 14 år faller altså igjen i 3 perioder, fra 7 til 9 1/3 år, fra 9 l/3 til ll 2/3 år, fra ll 2/3 til 14 år. Tidspunktene varierer naturligvis litt hos de forskjellige barn.

Småklassene

I den første av disse perioder lever barna ennu i en sterk trang til virksomhet. De vil derfor ledes inn i skolens liv gjennem det de får gjøre, ikke gjennem viden. Som barna spreller fysisk som spebarn, så kunde man på en måte si at de ennu spreller sjelelig. Deres rent fysiske bevegelser er blitt ordnede og uttrykksfulle i forhold til hvordan de var ved fødselen. Men iakttar man deres indre liv, vil man fornemme noget som sjelelig svarer til det som skjedde da barna lærte å krype, stå og gå. Man vil fornemme at de søker en slags sjelelig orientering. Derfor vil de opleve tingene, føres hen til dem. De føler sig ennu ett med alt omkring sig. De kan endnu ikke opfatte, forstå og begripe tingene forstandsmessig, ja ikke engang rent følelsesmessig. Det er noget viljemessig i deres evne til å opleve dem. Tingene må, i billeder eller i virkeligheten, handle og tale. Barna er i denne alderen ennu i tingene og allikevel i sig selv. Inne og ute finnes ennu ikke. Alt er ute og alt er inne. Jeget og verden er ennu ett. Derfor lever de også ennu delvis i den trang til efterligning som de levde helt i til 7 årsalderen. De er ennu smidige og myke. De smyger sig billedlig talt og til alt omkring sig og formes ut fra det de lever sammen med. Derfor er hele innholdet i opdragerens minste gestus det som virker på barna i denne alderen. Opdragerens holdning overfor barna, åndelig. sjelelig og legemlig talt, virker på dem, slik den uttrykker sig i hans hele optreden.

Man har nok lagt merke til at barna vil røre sig i denne alderen. Derfor forlanger man heller ikke at de bare skal sitte stille, når de kommer inn i 1ste klasse. Man gir dem mere frihet til å røre sig. Men man vet ikke at en lærer ved den måten han forteller et eventyr på, kan tale bare til barnas “hoder” eller virke på deres hele bevegelses-menneske, på hånd og fot, så de kanskje slår i bordet eller tvertimot sitter musende stille. Ro er ikke noget absolutt. Det finnes også forskjellige grader av ro. Gripes barna i hele sitt vesen, øker intensiteten i den ro som faller over dem, når de lytter til et eventyr. Først da har jeg talt til deres hjerte og vilje.

Lede barnet fra lyden til bokstaven

I denne alderen er det barna kan få av kunst: musikk, eurytmi, maling viktigere enn alt annet. Gjennem sansningen må deres vilje gripes. Gjennem hånden må hjertet røres. Derfor må også all konvensjonell ferdighet, som vi må formidle for barna i denne alderen, som lesning og skrivning, dukkes ned i et kunstnerisk, billedlig element.

Barna lærer gjerne i denne alderen. Og vi kan godt komme til å lære dem skrivning og lesning på en helt ukunstnerisk måte ut fra vårt abstrakte, døde forhold til lyden. Det kan kanskje være efter en metode som tar hensyn til deres trang til virksomhet, ved for eksempel å la dem klippe ut bokstavene. Det kan kanskje være på en måte som gjør bokstavene “morsomme” for barna, ved å fremstille dem billedlig på en allegorisk måte, is for I, ekorn for E o. s. v. Men like skadelig, like drepende, inntørkende for barnas fantasikrefter og vekstkrefter vil det allikevel være, hvis ikke læreren selv ut fra en oplevelse av lydens vesen, av det tonende eller formende i den, skaper et billede som kan lede barnet fra lyden til bokstaven. Det er jo ikke om å gjøre at et barn lærer å skrive og lese så fort som mulig – det skriver og leser slett ikke alltid godt som eldre, hvis det har gjort det – det viktige er hvordan det lærer det. Selv om det lærer det aldri så lett, kan det bidra til å gjøre det for tidlig forstandsmessig, innsnevret, forbenet i senere år. Nettop de intellektuelle krefter blir da heller ikke holdt levende.

Etter 9-årsalderen

Omkring 9-årsalderen kommer barna inn i den egentlige følelsesmessige alder. De blir sterkere enn nogengang før eller senere hjertemennesker, lyrikere i ordets egentligste mening. Gjennem håndens liv er veien nu åpnet til hjertets indre. Inne og ute er fra nu av to skilte riker. De veves i hinannen i drømmeliv. Men de er ikke lenger ett. Jeg er her, og verden med menneskene, dyrene, plantene og tingene er der ute. Store gåter dukker og fra hjertets dyp. De finner sjelden ord. Men de lever sitt skjelvende, bevende liv i barnets bryst. Gud og menneske, skjebne, godt og ondt, liv og død, barn og voksen – store menneskelige spørsmål banker på hjertedøren. De forlanger et fint øre hos den voksne. Han skal finne trylleordet som løser gåtene og åpner døren inn til riker, hvor den voksne øser av skjulte kilder for sine toner og ord, sitt liv og virke.

Har opdrageren før ledet barna, tatt dem i hånden, virkelig og billedlig talt, hjulpet dem til å orientere sig sjelelig, så må han nu hjelpe dem til å lære å uttrykke sig sjelelig. De søker den sjelelige tone og det sjelelige sprog. For å kunne lære å tale må jeg først kunne lære å bevege armene fritt, kunne finne balansen. Den sjelelige uttrykksevne henger også sterkt sammen med den sjelelige balanse. Aldri er barna så ømfintlige som nu. Derfor krever denne alderen stor takt av den som skal opdra. Og takt henger jo også sammen med lydhørhet, med å kunne finne tonen. Barna er mottagelige for det som ligger i den voksnes tone. Opmuntring og formaning virker ut fra ordenes tonefall. Setningens indre melodi svinger over i barnet.

Barna må se og fornemme det de får høre om

Nu er barna mottagelige for den første undervisning i naturfag. Nu kan man legge grunnen til historie og geografi. For utenverden er åpnet for dem på en ny måte. Men den må ikke sees på med kolde videnskapelige øine, løsrevet fra det menneskelige. Dyret må få leve og røre sig, organ og funksjon må få henge sammen. 0g det må få stå i forhold til mennesket, vise sig som den ensidighet det er, i sin fullkomne utvikling av et organ eller av et system av organer. Løven må i hele sitt impulsive vesen, i sine bevegelser med de store sprang, i sitt vekslende dag- og nattliv, i sin bygning med den store hals og det store bryst og den smale bakkropp vise sig som det hjertevesen den er for eksempel Og planten må få leve i sine omgivelser og bevare sin uttrykksfullhet, pålitelig og fast og jordbundet som løvetann eller lett og klar og himmelbåren som blåklokken.

Barna må føres i billeder tilbake i tiden og utover i rummet. De må se og fornemme det de får høre om. De må kunne føle med i det. Da vil de også lære å huske det de hører om, ikke som dødt puggstoff som de har tilegnet sig på en mekanisk måte, men som levende billeder som vever og virker i dem og lever sitt selvstendige liv, selvom barna glemmer mange detaljer i det de har fått høre. Hukommelsen trenger næring i denne alderen. Men blir den proppet med kunnskap som skal kunnes på samme måten hele livet igjennem, avleirer denne kunnskap sig som ufordøiede klumper i den sjelelige organisme som også tilslutt virker til forbening av den fysiske organisme.

Mot overgangsalderen

Mellem 12 og 13 år kommer barna igjen inn i en viktig overgang. Selve overgangsalderen begynner å forberedes. Selvbevisstheten våkner sterkere. Tenkeevnen utvikles. Nu først kan barna begynne å forstå og begripe. De billeder de før har levet i, kan litt efter litt gå over til rene forestillingsbilleder. Nu begynner barna å lytte til sprogets mening og inndeling, til temaene. En ren objektivitet, en bevissthet hvor tingene er “gjen”-stander som jeg kan stå overfor, kan først nu begynne å modnes. Derfor kan fag som fysikken og selve matematikken begynne nu. Men nu når tingene kan gripes med hodet, begripes, nu vettet skal utvikles, nu er det så viktig at barna ikke blir proppet med ferdiglagede begrep, lover og læresetninger som de skal huske for resten av livet. De bør få fantasifulle forestillinger og ved hjelp av dem selv kunne opleve hvordan man danner et begrep, former en lov. De vil i det første tilfelle få avsky for tenkningen, bli dovne i sin tenkning, selvom de kommer til å proppe sig med viden siden i livet. Ofte blir de også lei av skolen og det de skal lære. Men lykkes det for læreren å hjelpe dem til å forme lover, danne begrep ut fra et fantasifullt stoff, vil de kunne utvikle en aktiv tenkning. Føle en befrielse og en indre glede som er sundere og varigere enn de fleste andre gleder i livet.

Den fulle opvåkning som skjer i 14 årsalderen, vil da kunne skje riktig. Hvis barna er blitt ledet slik gjennem folkeskolen vil de ha lært å gå, tale og tenke sjelelig talt. I den måten det skjer på, vil barna uttrykke sitt vesen. Hvor sterkt dette kan komme frem, vil avhenge av hvor sterkt opdrageren vil evne å rydde de hindringer avveien som ligger der i det legemlige og sjelelige hos barna, så deres åndelige vesen kan utfolde sig fritt. Møtet mellem barn og lærer er her et av livets skjebnemøter.

av Signe Roll (1931)
Denne artikel har været trykt i det norske Steinerskolen.no, #1 / 1982