Fri skole og et tre-grenet samfunn
Av Rudolf Steiner
Det offentliges omsorg for oppdragelse og skole er i nyere tid blitt mer og mer en statssak. At skolevesenet er et statlig anliggende, er så rotfestet i menneskenes bevissthet, at den som vil rokke ved dette blir betegnet som en verdensfjern “ideolog”. Likevel er det noe ved dette livsområde som krever alvorlig overveielse. De som tenker på den antydete måte om de verdensfjerne, aner ikke hvilken verdensfjern sak de selv forfekter. Vårt skolevesen bærer ganske spesielt de karaktertrekk som viser forfallet i nåtidens kulturliv. De nyeste statsdannelser er i sin sosiale oppbygning ikke på høyde med de krav livet setter. Næringslivet ledes slik at det ikke makter å forsørge jordens befolkning. Skolevesenet er også tilbakestående, ved at det er gjort helt avhengig av staten, og ved at man har fratatt de religiøse samfunn deres ledelse. Skolen er på alle nivåer formet slik at den oppfyller de krav staten stiller. I skolens målsetning avspeiles statens behov. Man snakker riktignok om almenutdannelse og andre ting som tilstrebes, men det moderne menneske føler seg ubevisst som et medlem av staten, slik at når vi snakker om almenutdannelse egentlig mener utdannelse til dugelige statsfunksjonærer.
I denne forbindelse lover ikke sosialistenes hensikter noe godt. De vil bare omdanne den gamle staten til et stort økonomisk foretagende. Men statsskolen skal fortsette. Denne videreføring ville bare gjøre alle feilgrep i den nåværende skole større. Tidligere fantes det mye i skolen som stammet fra den tid da staten ennå ikke behersket undervisningsvesenet. Man kan naturligvis ikke ønske seg tilbake til det åndsliv som rådet i gamle dager. Men man må bestrebe seg på å bringe noe av det modeme åndsliv inn i skolen. Dette åndsliv vil ikke kunne være der hvis man gjør staten om til en økonomisk organisasjon, og former skolen slik at det bare kommer ut brukbar arbeidskraft. Det snakkes mye i dag om “enhetsskolen”. Det kommer ikke an på om man forestiller seg noe teoretisk riktig ved denne skolen. For hvis skolen bare er en del av en økonomisk organisasjon, kan det ikke være noe riktig.
Det som det kommer an på er at skolen er forankret i et fritt åndsliv. Hvordan man skal undervise og hva, kan man bare lære gjennom kunnskap om det blivende menneske og dets individuelle anlegg. En sann antropologi må være grunnlaget for all oppdragelse og undervisning. Det skal ikke spørres om hva mennesket må vite og kunne innenfor det bestående samfunn, men: Hvilke anlegg har dette menneske og hvordan kan de best utvikles? Da blir det mulig å tilføre den sosiale organisme stadig nye krefter fra den oppvoksende generasjon. Derved skal det kunne leve i samfunnet som de unge bringer med seg, og menneskene vil ikke komme til å gjøre bare det som det bestående samfunn vil ha dem til.
Et sunt forhold mellom skole og samfunn er det når den sosia]e organisme hele tiden tilføres nye individuelle menneskers evner og anlegg, som ikke blir hemmet i sin utvikling. Det kan skje når skolen blir selvforvaltende i den sosiale organisme. Stat og næringsliv skal motta de mennesker som er utdannet i et fritt åndsliv, og ikke bestemme deres utdannelse etter deres skiftende behov. Hva et menneske skal kunne og vite i en bestemt alder må gi seg ut i fra den menneskelige natur. Stat og næringsliv må være slik at de tilsvarer menneskenes krav. De skal ikke kunne si: “Slik og slik må menneskene være for å passe i spesielle yrker, altså – lær dem det nødvendige! ” I et selvforvaltende åndsliv innenfor den sosiale organisme må menneskene utdannes hver og en etter deres evner og anlegg, og stat og næringsliv må tilpasses etter de erfaringer man gjør på åndslivets område.
Når stat og næringsliv, ikke lenger er noe som er avsondert fra den menneskelige natur, men et resultat av den, vil man ikke kunne frykte at det frie åndsliv skal utdanne verdensfjerne mennesker. Tvertimot – vi får nettopp slike verdensfjerne mennesker når stat og næringsliv bestemmer over skolen. Innenfor stat og næringsliv henter man sine synspunkter fra det bestående, fra det som allerede er. Men for det blivende menneskets utvikling trenger vi helt andre synspunkter omkring tanke og følelse. Man kommer bare til sin rett som lærer når man står overfor dem som skal undervises. Læreren må rette sitt virke ut fra kunnskap om menneskenaturen, om den sosiale organisme ol. , og ikke ut fra lover og forskrifter. Hvis man på alvor ønsker å utvikle det bestående samfunn etter sosiale synspunkter, så kan man ikke rygge tilbake for nødvendigheten av å ha et fritt, selvforvaltende åndsliv. Ut fra et slikt åndsliv vil der komme mennesker med iver og lyst til å gjøre noe i den sosiale organisme, fra en skole tilpasset statens og næringslivets behov, kan der bare komme mennesker som mangler denne iver og lyst. Det er fordi de føler virkningen av den ytre påvirkning som noe ødeleggende, som de ikke skulle vært utsatt for før de var voksne og bevisste medborgere og medarbeidere i stat og næringsliv. Unge mennesker må i oppveksten få sin kraft fra lærere som arbeider uavhengig av stat og næringsliv, lærere som kan utvikle den enkeltes evner fritt, fordi de selv får arbeide i frihet.
I min bok “Kjernepunktene i det sosiale spørsmål” har jeg prøvd å vise hvordan parti-sosialistene bare viderefører tankegodset fra borgerskapet i de tre-fire siste århundrer. Disse sosialistene tror på den illusjon at deres idéer er et fullstendig brudd med disse tankene. Det er ikke noe brudd, bare en liten nyanse som kommer fra proletariatets annerledes følelser for en borgerlig livsoppfatning. Denne nyance viser seg særlig tydelig i sosialist-lederens holdning til åndslivet, hvor det skal innlemmes i den økonomiske organisasjon. Gjennom den fremstående betydning næringslivet har fått de siste hundre år, er åndslivet blitt avhengig av dette næringsliv. Bevisstheten om et åndsliv som er grunnet på seg selv, er gått tapt. Mennesket selv skal ikke være delaktig i det lenger. Naturalisme og industrialisme har medvirket til dette, og det har også ført til at skolen er blitt innordnet samfunnet. Hovedsaken ble å gjøre mennesket brukbart for det ytre liv, stat og produksjon. Man tenkte stadig mindre på at mennesket først burde bli seg bevisst en åndelig verdensordning, og at man ved denne bevissthet skulle gi stats- og produksjonsforholdene en mening. Blikket rettet seg stadig mindre mot den åndelige verdensordning, og mer og mer mot de økonomiske produksjonsforhold. I borgerdømmets tid var dette en opplevelse som påvirket deres sjel. De sosialistiske lederne har gjort det til en teoretisk livsanskuelse, et dogme.
Denne oppfatning ville være helt ødeleggende om den skulle bli grunnleggende for skolens fremtidige utforming. Og ettersom det ikke kan være noen beskyttelse for et sant åndsliv i en slik sosial organisme, heller ikke noe nytt innenfor skolevesenet, så måtte dette skolevesen innrettes etter gammelt tankemønster. De partier som søker en ny sosial ordning, vil]e måtte overlate skolens åndelige liv til dem som bar videre på en gammel verdensanskuelse. Men da en indre sammenheng ikke kan komme i stand mellom den oppvoksende generasjon og de eldre under slike omstendigheter, ville åndslivet forfalle mer og mer. Sjelene til den unge generasjon ville ødelegges ved at de ble stående ved en livsoppfatning som ikke kunne være noen kilde til indre kraft for dem. Mennesket ville bli et sjel-løst vesen i et samfunn grunnet på og dominert av industrialismen.
For at dette ikke skal skje, bestreber bevegelsen for sosial tre-grening seg på å frigjøre skolen fra stat og næringsliv. Den sosiale struktur i skolevesenet må ikke være avhengig av andre enn de som arbeider der. Forvaltningen av skolen, pensum og målsetning kan bare besørges av lærerne selv eller andre som er produktive innenfor åndslivet. Den som går inn på en fordomsfri bedømmelse av åndslivet, vil innse at den levende kraft som trengs for å organisere og forvalte oppdragelse og undervisning bare kan komme fra dem som selv underviser eller er aktive i et skapende arbeid.
At dette er nødvendig vil alle skjønne som forstår at en ny kilde i åndslivet må åpne seg for å gi liv til vårt elendige samfunn i skriftet “Marxisme og tre-grening” har jeg henvist til Engels riktige, men ensidige tanke: Istedetfor en regjering over mennesker trer en forvaltning av saker og ledelse av produksjonsprosesser. ” Like riktig som dette er, like sant er det at menneskenes livsførsel i fortiden bare var mulig ved at de ble regjert samtidig med de økonomiske produksjonsprosesser. Om dette styret opphører, må menneskene få de impulser de tidligere fikk av de herskende, fra et fritt åndsliv.
I tillegg kommer enda noe annet. Åndslivet kan bare forbli sunt så lenge det kan utfolde seg som en enhet. Fra samme utvikling av sjelekrefter, hvor en livgivende verdensanskuelse som kan bære menneskene stammer fra, må der også komme en produktiv kraft som gjør menneskene til dyktige medarbeidere i næringslivet. Praktiske mennesker i det ytre liv kan bare komme fra et skolesystem som på en sunn måte kan utvikle evnen til å interessere seg for de høyere verdensanskuelser. En samfunnsordning som bare forvalter saker og prosesser må føre galt avsted, hvis det ikke kommer mennesker med et harmonisk utviklet sjeleliv.
En gjenoppbygging av vårt samfunnssystem må ha kraft til å opprette et selvstendig undervisningssystem. Hvis ikke mennesker skal regjere over mennesker som i tidligere tider, så må forholdene ligge til rette for at en fri ånd skal kunne leve i hvert enkelt menneske. og den må leve så sterkt som det er mulig for hver menneskelig individualitet i vår tid. Men denne ånd lar seg ikke undertrykke. Å innrette skolen bare etter næringslivets krav, er et forsøk på en slik undertrykkelse. Derfor vil den frie ånd ifølge sin natur, gang på gang komme til å gjøre opprør. En kontinuerlig rystelse av samfunnsbygningen er den nødvendige konsekvens av en ordning som organiserer skolevesenet som en økonomisk produksjonsprosess.
For den som gjennomskuer disse tingene vil et fritt og selvforvaltende skolesystem være et av tidens viktigste krav. Alle andre nødvendige krav i vår tid vil ikke kunne finne sin løsning, hvis man ikke innser det riktige på dette området. Og det trengs bare et blikk på åndslivet i vår tid, hvor man ikke lenger kan finne bærekraft for menneskenes sjeler, for å innse det berettigede i dette.
Ovenstående er hentet fra “Aufsätze über die Dreigliederung der sozialen Organismus und zur Zeitlage”. Artikkelens orginaltittel er “Freie Schule und Dreigliederung”. En god norsk oversettelse av ordet “Gliderung” er vanskelig å finne. Den betyr adskillelse, men samtidig innbefatter det en forståelse for at delene hører organisk sammen. Det norske ordet “trefoldig” kan være en nærliggende betegnelse, samtidig bringer det med seg en last av religiøse assosiasjoner. Når vi likevel bruker “tre-grening”, må vi sørge for at ordet ikke får prege de idéene som ligger bak, men at vi snakker og skriver om disse tingene på en slik måte at ordet fylles med det som ligger i Rudolf Steiners impuls.
Denne artikel har været trykt i Steinerskolen, #2 / 1976
