Efter et halvt århundrede med Steinerpædagogik
Denne artikel er fra 1969 og trykt i det norske ‘Steinerskolen’ i anledningen af 50-års jubilæet for den første Steinerskole i 1919.
Et halvt århundre steinerpedagogikk
I høst er det femti år siden den første Steinerskole i verden, Den frie Waldorfskolen i Stuttgart, åpnet portene for en forventningsfull skare elever, mellom tre og fire hundre i tallet, fordelt på alle grunnskolens klassetrinn.
Vi våger å si: det var et historisk øyeblikk, 7. september 1919.
Tyskland hadde tapt første verdenskrig, et åndelig og materielt kaos truet Mellomeuropa. Avmakt og rådløshet hos de styrende, forfall og nød i folket.
Da var det en fremstående industrimann, Emil Molt, gikk til Rudolf Steiner og ba om hjelp til å grunnlegge en skole for arbeiderbarna ved den bedrift han ledet, Waldorf Astoria sigarettfabrikk. At han vendte seg til Steiner var ingen tilfeldighet. Emil Molt var antroposof og overbevist om at den “visdom om mennesket” han hadde funnet hos åndsforskeren, måtte være det beste grunnlag for fremtidens skole. Og nettopp det ville han, en skole for et mere menneskeverdig samfunn enn det som var slått i stykker av krig og omveltninger.
For Steiner kom henvendelsen som en skjebnens bekreftelse. Han hadde lenge speidet efter en mulighet for å realisere de pedagogiske idéer som den antroposofiske åndsretning gir grunnlag for.
Almene mål
Men det var ingen skole for tilhengere av et antroposofisk livssyn som foresvevet Steiner. Waldorfskolens mål var fra første stund alment. Derfor vokste den fort ut over bedriftens sosiale ramme.
Og det almene mål gjelder til denne dag for den skolebevegelse som er knyttet til Rudolf Steiners navn, – en skolebevegelse som i dag er den nest største private i verden. Målet kan uttales med ord som ikke behøver å skille seg meget fra dem som brukes, når målsetningen for de offentlige skoler fremstilles: Fordomsfritt tenkende, varmt følende og moralsk handlende mennesker – det er vel hva vi alle ser som pedagogikkens egentlige mål. Det gjør også Steinerskolene. Men de går nye veier. Derfor kan vi si at Steinerskolens idé først og fremst ligger i metoden. Den er det som er begrunnet i Steiners åndsvidenskap, i en dypere innsikt i menneskenaturen, først og fremst barnets natur og utvikling.
Denne innsikt – og ikke minst de erfaringer som er opparbeidet i Steiner- eller Waldorfskolene rundt om i verden – er i dag gjenstand for en stadig voksende oppmerksomhet. Steinerskoler finnes i de fleste kulturland, alt i alt ca. åtti. Mange er store og fører eleven frem til en avslutning tett oppunder vår artium. (I prinsippet vil de være eksamensfri skoler).
De grunnleggende trekkene ved en Steinerskole er stadig blitt beskrevet her i tidsskriftet. I denne sammenheng vil vi nøye oss med å peke på noen få, men viktige synspunkter. – Om og om igjen understreker Steiner hvor avgjørende det er at undervisningen skal være mest mulig billedkraftig, bevegelig og anskuelig, ikke stiv og abstrakt! Helt absolutt gjelder dette for de første skoleårene, tilnærmet helt opp til puberteten. Med dette for øyet blir ett og samme fag i Rudolf Steinerskolene lagt forskjellig an alt efter det alderstrinn elevene står på. Historie, naturfag og geografi er til å begynne med ikke bare en forenklet og primitiv fremstilling av saker og ting som på senere skoletrinn blir fyldigere. Snarere tvert om: Til å begynne med livfulle, fantasivekkende skildringer! Senere kommer oversikt, forenkling og begrepsmessig sammenheng. På det vis prøver en i Steinerskolene å tilgodese barnas skiftende behov fra klassetrinn til klassetrinn.
Levende meddelelse
Det som kanskje først springer en i øynene ved en Steinerskole, er at undervisningen blir gitt som levende meddelelse fra lærer til elev. Og barna svarer ikke på undervisningen ved å bli hørt i lekser herifra og dit. De svarer med sitt arbeide, med det de evner å gjøre ut av stoffet. Læreren vil stadig prøve å gjøre undervisningen så billedrik og impulserende som mulig. Med andre ord: Han vil prøve å gjøre den til en kunst. Barna prøver tilsvarende å gi sitt arbeide en personlig skapt form. Med større eller mindre fantasi, med rikere eller ringere evne, – men alltid som ny øvelse, alltid med fornyet innsats. Dermed blir de estetisk dannende, de “kunstneriske” fag ikke noe for seg selv, ikke noe ved siden av “hovedsaken”: kunnskapstilegnelsen. Nei, kunsten er i denne forstand selve livselementet i skolen, er det medium hvorigjennom lærerne prøver å formidle stoffet, og som barna arbeider i. Barna svarer på undervisningen ved å gjenskape i farver og former, ved å tegne, male, plastisere, gjøre håndarbeide, – ved å skrive, eurytmisere, spille, synge, – kort sagt: ved å realisere noe.
På det vis appellerer undervisningen i en Steinerskole langt sterkere til følelse og vilje enn i andre skoler. Og det er kanskje pedagogikkens viktigste oppgave i disse årene, at barnas følelse og vilje – som lett kan bli temmelig viltvoksende – kommer under kultur.
Timeplanen
Timeplanen skiller seg i Steinerskolene på ett punkt avgjort fra timeplanen i andre skoler. Når det gjelder en rekke fag er undervisningen periodisk innrettet. Dette gjelder først og fremst orienteringsfagene historie, geografi og naturfagene, i en viss utstrekning også norsk og regning. Dagens to første skoletimer er da sammenhengende viet periodens “hovedfag”. Senere på dagen kommer så fagtimene: engelsk, tysk, håndarbeide, sang, eurytmi osv. Periodene kan variere fra to til fire uker. Når i løpet av en periode et avsnitt for eksempel i historie eller geografi er blitt gjennomgått, legges hele faget til side for kortere eller lengre tid, kanskje for et helt år. – Lærerne ved Rudolf Steinerskolen blir ofte spurt om hvordan de får tid til å gjøre så meget ved siden av den vanlige opplæringen. De kan da svare at det for en stor del skyldes periodeundervisningen. Den konsentrerer arbeidet og gjør en rolig fordypelse i stoffet mulig.
Fra og med 12-årsalderen kommer nye synspunkter og metoder inn i undervisningen. – Til denne tid har bl.a. barna tegnet frie formtegninger, men nu får de for første gang passer og linjal i hånden og utfører vakre former med geometrisk presisjon.
Først på dette alderstrinn kan elevene fatte årsak og virkning, deres iakttagelsesevne er blitt skjerpet og tiden er inne for den første innføring i geologi, fysikk og kjemi. Å få historisk oversikt og innføring i den tekniske og sosiale utvikling i vår moderne tid er avgjørende for de unge. Kjemi, fysikk, mekanikk og teknologi blir fra nå av viktige fag.
Det skaper sunnhet å lære “hvorfor trikken går”, o. s. v. , forfølge det ferdige produkt fra tilblivelse til salgsdisken, besøke fremstillingssteder, fabrikker etc. En omfattende antropologi er like vesentlig. I metrikken, tonelæren etc. vil elevene bli innført i bruken av de kunstneriske midler og gjennom kunsthistorien lære å fatte de ulike tiders formsprog.
I religiøs henseende bygger Steinerskolen på kristen kulturgrunn, men stiller seg nøytralt til dogmer og konfessioner.
Steinerpedagogikken
Hvor stor betydning Steinerskolene har fått utenfor sine egne dører, er det vanskelig å si. Sikkert er: den kunne og burde ha vært langt større. Hvorfor er ikke periodeundervisning blitt en selvfølgelig ting i alle skoler? Hvorfor dominerer lærebok og kateterpedagogikk så meget som de gjør? – Mange spørsmål kunne følge. En av grunnene til at utviklingen i skolene har hatt så tungt for å ta imot impulser fra Steinerskolene ligger utvilsomt i en almen motvilje mot Steiner. Steiner hentet sin innsikt og sine erkjennelser fra kilder som ikke er lett tilgjengelige. Og han talte aldri tiden efter munnen. Derfor ble han like lite likt av den akademiske “intelligens” som av de dogmatisk “troende”. En annen grunn ligger utvilsomt i tregheten, i den fordom at Steinerpedagogikken skal gjøre det tyngre å være lærer. Sannheten er at i Steiners ånd blir det langt lettere å undervise, – lettere, men ikke mere lettvint!
Femti år er lang tid, særlig i et århundre hvor utviklingen går så fort som i vårt. På alle hold ropes det på fornyelse, ikke minst i pedagogikken. Og det klages over fremmedgjøring og at menneskene skilles efter yrker, interesser og oppfatninger så de overhode ikke mer forstår hinannens ord og handlinger.
Hvorfor er det kommet så lite ut av ropene på fornyelse? Idéer og innsikt mangler såvisst ikke. Er det viljen det er noe i veien med? Vi fristes til å tro det. For hemmeligheten ved all sann pedagogikk er at den alltid må være en viljesak. Derfor kan den aldri settes i system. Den må alltid påny skapes ut fra hver enkelt lærer.
Kunne Steinerpedagogikken settes i system var den sikkert forlengst blitt godtatt og “innført”. Men samtidig ville den ha avgått ved en stille død.
Denne artikel har været trykt i Steinerskolen, #2 / 1969
